Jungelboken

Jeg likte dagen på teateret kjempegodt. Jeg hadde gledet meg, og ble kanskje litt skuffet da jeg fant ut at workshopen, der vi faktisk fikk gjøre noe selv, var så kort. Det vi gjorde var jo gøy, men siden det varte så kort fikk vi ikke satt oss helt inn i dansen. Adil sin historie derimot, gjorde sterkt inntrykk. Jeg visste ikke at han hadde bodd i Norge så lenge og at han hadde hatt problemer da han var yngre. At faren ikke hadde visst om dansingen før dansefeber gikk på tv overrasket meg, og at han hadde lekt i skogen istedenfor å være sammen med de andre barna. Mottoet hans er at det er bedre å gjøre noe og angre på det, enn å angre på noe man aldri gjorde. Dette er et veldig bra motto som de fleste bør tenke litt mer på. Da han snakket om alle problemene han hadde i Los Angeles, og hvor dårlig TV Norge hadde planlagt, tenkte jeg på hvor han kunne vært hvis han hadde fått reklamere for Apple. Jeg hadde også trodd at siden Adil er såpass kjent skulle han vært mye mer overlegen, men han virket veldig hyggelig, jordnær og beskjeden. Denne delen, med Adils livshistorie, var en av de tingene jeg syns var best med hele dagen. Forestillingen var også veldig bra, og jeg likte at det var moderne med musikk, effekter og settinger alle kunne kjenne seg igjen i. Det å ta et stykke alle kjenner til, og modernisere det er en god ide, men det er viktig at ikke orginalen blir glemt og at ingen tror det er et helt nytt stykke. Det var veldig mange kule effekter og karakterer i stykket som gjorde det mer levende. Det at vi kjente igjen skuespillere og figurer de spilte eller parodierte gjorde også stykket mer spennende. Alle på scenen gjorde en god jobb, klarte å holde oss interessert, og spilte veldig bra. Spesielt Adil, med barnebevegelsene og den utrolig fine sangen han avsluttet med. Sangen var absolutt dagens høydepunkt

Foto:http://www.detnorsketeatret.no/netuser/repertoire/presentation.asp?pid=281

Det norske Teateret:http://www.detnorsketeatret.no/netuser/home/index.asp