Hva er privat?

Jeg mener at vi egentlig ikke bør legge ut så mye bilder og informasjon som vi gjør, fordi en del av det kan gi konsekvenser i framtiden, og det kan aldri bli helt fjernet. Dette gjelder for eksempel hvis arbeidsgiveren din ser på facebook profilen din der du eller vennene dine har lagt ut bilder som ikke egner seg. Det kan da avgjøre om du får jobben eller om arbeidsgiveren skal fortsette å lete. Det er ikke noe problem hvis bildene er uskyldige, men mange tenker ikke så langt, og legger ut feil type bilder. Hvis jeg lurer på hvem en person er søker jeg noen ganger på personen på facebook, men ikke alltid. Jeg har jo selvfølgelig hørt om mange saker med mobbing på nett, men aldri vært involvert i en. Det er jeg veldig glad for, for sånne ting blir heller aldri helt borte når det først har vært ute.

Operasjon Dagsverk

Ungdomstiden i Bangladesh er veldig forskjellig fra ungdomstiden i Norge. Mens jentene der er hjemme og hjelper til i huset, er vi på skolen eller hos venner. De ønsker å gå på skole, men mange får aldri den muligheten. Når vi er på skolen klager vi på alt, og mange vil helst bare være hjemme. Når vi vokser opp er det et selvfølge at vi drar på ferie, fester og tar en god utdannelse, mens livet til de unge i Bangladesh består mer av arbeid som er nesten likt store deler av livet. Utdanning er veldig viktig for å komme noen vei i livet. Det er vanskelig å tjene nok penger hvis du ikke har en utdannelse. Spesielt i Norge og vesten. I land som Bangladesh er det mer om å gjøre hva slags råvarer og materialer du har, og om du kan lage noe å selge. Jeg er veldig for Operasjon Dagsverk, for jeg synes alle unge i hele verden skal ha like muligheter, spesielt med tanke på utdanning. Det er en glede å kunne hjelpe andre, og ingen i Norge bør ha problemer med å avse en dag av deres utdannelse for å hjelpe de som trenger det mest. Det å delta på OD gir meg en god følelse, siden jeg vet jeg har hjulpet noen, og siden jeg tenker på hvordan andre unge får forandret livene sine på grunn av vår hjelp.

Jungelboken

Jeg likte dagen på teateret kjempegodt. Jeg hadde gledet meg, og ble kanskje litt skuffet da jeg fant ut at workshopen, der vi faktisk fikk gjøre noe selv, var så kort. Det vi gjorde var jo gøy, men siden det varte så kort fikk vi ikke satt oss helt inn i dansen. Adil sin historie derimot, gjorde sterkt inntrykk. Jeg visste ikke at han hadde bodd i Norge så lenge og at han hadde hatt problemer da han var yngre. At faren ikke hadde visst om dansingen før dansefeber gikk på tv overrasket meg, og at han hadde lekt i skogen istedenfor å være sammen med de andre barna. Mottoet hans er at det er bedre å gjøre noe og angre på det, enn å angre på noe man aldri gjorde. Dette er et veldig bra motto som de fleste bør tenke litt mer på. Da han snakket om alle problemene han hadde i Los Angeles, og hvor dårlig TV Norge hadde planlagt, tenkte jeg på hvor han kunne vært hvis han hadde fått reklamere for Apple. Jeg hadde også trodd at siden Adil er såpass kjent skulle han vært mye mer overlegen, men han virket veldig hyggelig, jordnær og beskjeden. Denne delen, med Adils livshistorie, var en av de tingene jeg syns var best med hele dagen. Forestillingen var også veldig bra, og jeg likte at det var moderne med musikk, effekter og settinger alle kunne kjenne seg igjen i. Det å ta et stykke alle kjenner til, og modernisere det er en god ide, men det er viktig at ikke orginalen blir glemt og at ingen tror det er et helt nytt stykke. Det var veldig mange kule effekter og karakterer i stykket som gjorde det mer levende. Det at vi kjente igjen skuespillere og figurer de spilte eller parodierte gjorde også stykket mer spennende. Alle på scenen gjorde en god jobb, klarte å holde oss interessert, og spilte veldig bra. Spesielt Adil, med barnebevegelsene og den utrolig fine sangen han avsluttet med. Sangen var absolutt dagens høydepunkt

Foto:http://www.detnorsketeatret.no/netuser/repertoire/presentation.asp?pid=281

Det norske Teateret:http://www.detnorsketeatret.no/netuser/home/index.asp

Mikronoveller

Jeg syns mikronoveller er spennende fordi det er så mange muligheter. En person kan tenke ut flere forskjellige historier ut fra en mikronovelle, og andre tenker på helt andre måter og lager enda flere forskjellige historier. det er ganske rart med miksronoveller også, for hva er så flott med å klare å skrive seks ord? det er en mye større prestasjon å klare å skrive en lang, spennende bok eller bra vanlige noveller.


Ensom og Usikker. Gruppepress. Overdose. Glemt.













Foto:http://www.flickr.com/photos/35034361412@N01/2200221567

Mikronoveller A-magasinet:http://www.aftenposten.no/amagasinet/article2685921.ece

Nynorsk

Jeg syns nynorskstilen gik overraskende bra selv om det alltid blir en del feil fordi det er så mange andre regler enn i bokmål. Det aller vanskeligste i nynorsk må være verbbøying selvom stavemåter også er vanskelig. Mens jeg sitter og skriver nynorske tekster eller oppgaver blir jeg alltid veldig forvirret fordi jeg nesten aldri vet om jeg skal bruke de eller dykk i en setning. Når jeg endelig tror det har blitt riktig finner jeg ut at det selvfølgelig skulle vært omvendt. Så i tillegg til at jeg bør konsentrere meg ekstra mye om verbene, bør jeg lære meg de/dykk reglene også. Den enkleste måten er ved å pugge verbregler og de/dykk-regler. I tillegg er det alltid nyttig å lese en nynorsk bok...

Foto:www.flickr.com/photos/36613169@N00/966652474

Norskfaget og blogging.

Siden vi ikke har hatt så mye norsk enda, har jeg egentlig ikke så mange meninger om undervisningen, men norsk er jo noe alle har og som alle må gjennom. Jeg har ikke noe imot norsk, og er kanskje en av de få som ikke hater nynorsk mer enn alt annet. Noe av det vi gjør i norsken virker jo ganske unødvendig, men det er vel ganske nyttig. I hvertfall bokmål, for man er veldig avhengig av å kunne skrive brev, jobbsøknader og lignende for å komme seg fram i livet.

Dette blogging er nytt og annerledes, og jeg syns det er en bra måte å få alle til å interessere seg for å skrive. Tidligere har jeg ikke hatt så mye med blogging å gjøre, men jeg har alltid trodd at det med blog er litt personlig, som en slags publisert dagbok, og da syns jeg det blir litt feil å gjøre bloggen så viktig for karakteren i norsk. Det føles litt rart at hvem som helst kan komme inn og lese hva jeg har skrevet, men det er kanskje bra for at man ikke skal være redd for å dele meningene sine.

Foto:www.flickr.com/photos/35034358497@N01/122525716